Bergensbanen er et godt utgangspunkt for skiturer på Hardangervidda. Fra Ustaoset er veien kort til hvite vidder, vill natur og flotte…
Bergensbanen er et godt utgangspunkt for skiturer på Hardangervidda. Fra Ustaoset er veien kort til hvite vidder, vill natur og flotte skiopplevelser. Vi planla derfor en skitur fra Ustaoset til Finse med telt og pulk i perioden 11-14.januar. Det gikk nesten som planlagt.
Vintersesongen hadde vært nokså treig hittil. En kombinasjon av strenge smitteverntiltak og lite snø i Vossafjella gjorde det vanskelig å holde humøret oppe i perioder. Hva kunne vi gjøre for å forbedre stemningen i Wild Voss-laget? Kanskje en real vintertur i høyfjellet kunne gi en vitamininnsprøyting? Det ville uansett være en fin forberedelse til vintersesongen. Med telt, pulker og fjellski gikk vi om bord på toget på Voss.
Mandag ettermiddag skar skiene våre seg gjennom kald og urørt løssnø på fjellplatået vest for Ustetind. Vidda lå badet i ettermiddagssol, og temperaturen nærmet seg tjue kuldegrader. Vindstille. Ingen lyder. Bare mektig natur på alle kanter. Hallingskarvets lange fjellrygg lyste gyllent mot oss i nord. Kulda kilte nesehårene. Vi følte oss små, men lykkelige.
Tidlig morgen i teltet. I mørket hører jeg at vinden rusker ivrig i teltduken. Jeg våkner. Snøfokk pisker forbi, og det synger i bardunene. Hvordan blir det å trekke pulk i dag, da? Vekkerklokka på mobilen ringer og foreslår at jeg står opp. Jeg hadde egentlig tenkt å spise frokost på senga, men jeg glemte tisseflaska hjemme. Tabbe. Dermed må jeg ut av posen. Dagens verste øyeblikk krever besluttsomhet. Det er vondt å forlate varmen i soveposen til fordel for vinterkulda i forteltet.
Her oppe trente de gamle polfarerne til sine ekspedisjoner for over 100 år siden. Roald Amundsen, Fridtjof Nansen. Vi skjønner hvorfor, mens vi pakker ned teltene med snøføyka i fjeset og kalde hender i vottene. Vidda kan være både ugjestmild og lunefull. Godværet er byttet ut med frisk bris fra nordvest, 12-13 kuldegrader og snøfokk. Heldigvis er det oppholdsvær, så sikten er sånn noenlunde. Kompasskursen settes mot Grønenuten Felæger, og hetta snøres godt igjen.
“Det er lett å føle seg liten her oppe. Åpne vidder strekker seg kilometervis i alle retninger. Snødekket er tynt – her er det ikke lett å søke ly hvis stormen blåser opp. De få terrengdetaljene gjør orienteringa krevende. Ei hytte hist og her byr på en slags nødutgang i en krisesituasjon, men vi er ellers mutters aleine. Det krever godt turhåndverk å ta seg trygt fram her oppe på denne tida av året”.
Været pisker oss i fjeset. Snøen gir dårlig glid. Orienteringa er utfordrende. Tida går fra oss. Vi må innse at det blir for drøyt å gå til Finse denne gangen. Planen legges om, slik at vi runder av nordøstover og går tilbake i retning Ustaoset onsdag morgen. Over Øvre Hein får vi østavinden inn fra høyre. Frisk bris, snøfokk og kulde iser i fjeset. Alt må dekkes til. Kompasskursen peker i retning av hytta ved Vestre Krækkjaodden. Der håper vi å finne en beskyttet lunsjplass. Etter 45 minutter begynner jeg å tvile på kompasskursen. Burde vi ikke se hytta snart? Alt er hvitt, og det er monotont å traske med blikket festa på kompasset. Der! 100 meter unna dukker hytta opp, rett foran oss.
Mot kvelden letner været brått. Vinden stilner, skydekket sprekker opp. Det blir kaldt. Og vakkert. I nydelig solnedgangslys nærmer vi oss Tuva. Oppe i lia, noen hundre meter unna hyttene, tråkker vi til tre flate teltplasser og rigger oss til for den siste natta. Den blir kald. Og for noen av oss – lang.
Torsdag morgen står vi tidlig opp. 22 kuldegrader i teltet. De siste frosne brødskivene og noen biter brownies svelges ned med lunken solbærtoddy. Føttene krangler i kulda, men lar seg overtale til å bli varme igjen etter et par kilometer på ski. Gradvis lysner himmelen i øst, og vi får en soloppgang som var verdt all motvinden hittil. Rørende vakkert!
Turer som denne har gitt meg noen av mine desidert største turopplevelser. Denne turen var ikke noe unntak! Hardangervidda midtvinters krever riktig kunnskap, funksjonelt utstyr og solid fysikk. Belønningen er magiske øyeblikk som aldri glemmes.
Her er en kort videofortelling fra turen:
Kart med ruta tegnet inn:
