• Øystein Ormåsen

Hvordan lese turkartet?

De beste turopplevelsene får du utenfor stiene, når du selv må finne fram i terrenget. Da må du hele tida gjøre aktive veivalg, plassere føttene presist, og følge med på omgivelsene. Det er noe helt annet enn å følge en merka sti! For å finne fram i terrenget må du kunne orientere med kart og kompass. Joda, GPS og en telefon full av apper er gode verktøy, og du kommer langt med sånne hjelpemidler. Men på lange turer i regn og kjølig vær skal du ikke stole på teknologi aleine. Da trenger du ferdigheter i kartlesing.

Bilde av to som leser kart.
På tur utenfor sti vest i Stølsheimen. Kartlesing er nødvendig.


"De beste turopplevelsene får du utenfor stiene".



Hva er et kart?

Et kart er en enkel tegning av virkeligheten. Kall det gjerne en skisse. Det betyr at kartet gir oss en hel del viktig informasjon, men også at mange detaljer mangler.

De vanligste kartene vi bruker på tur har målestokken 1 til 50 000 (skrives 1:50 000). Det betyr at 1 cm på kartet dekker 50 000 cm (500 meter) ute i terrenget. Derfor er det veldig begrensa hvor mange opplysninger det lar seg gjøre å få med på kartet.

Det går an å få tak i kart med flere detaljer (såkalt «stor målestokk»), for eksempel orienteringskart. Ulempen med sånne kart er at du trenger en hel bunke med kartblader for å dekke det området du ønsker å gå i – særlig hvis du skal på langtur. Det blir plundrete og dyrt. Derfor klarer vi oss som oftest med turkartene i målestokk 1:50 000.


Kartbladet Hardangerjøkulen 1:50000
Et vanlig topografisk turkart i målestokk 1:50 000

Hvordan lese og forstå kartet?

Kartet forteller oss hvor vi finner veier, stier, vann, vassdrag, fjelltopper, stup, vegetasjon, hytter, tettsteder og mye mer. For å få en grundig og komplett forståelse av alle symbolene som er brukt på kartet, må du studere symbolforklaringen nederst på kartbladet. Det høres ut som en stor jobb, men det går ganske fort å få kontroll på mesteparten. Her er et utsnitt av et kart i målestokk 1:50 000, med noen punkter markert.

Et kartsnitt.
Utsnitt av kart med noen punkter av interesse.

Nedenfor forklarer jeg noe av det som kan leses ut fra kartet ved de tre punktene.

Punkt 1. La oss anta at jeg befinner meg ved ett-tallet. Over ett-tallet står det Ruvlenutane. Kartet er tegnet sånn at nord er opp. Det betyr at Ruvlenutane ligger nord for der jeg er. Venstre på kartet tilsvarer vest i virkeligheten. Det betyr at Spannsdalen ligger vest for meg. Og at Spannstjørnane ligger sør for der jeg er.


Et utsnitt av et kart.
Punkt 1 handler om å finne posisjonen sin på kartet.

Å orientere kartet betyr at du holder kartet sånn at nordretningen på kartet stemmer overens med det som er nord i terrenget (virkeligheten). Da er det ofte lettere å lese kartet og sammenligne det med omgivelsene dine. Du finner nord i virkeligheten ved å bruke et kompass.


Når du skal fortelle noen hvor du er hen på kartet, så bruker du himmelretninger. Eksempel: «Jeg står ved det vesle vannet nord for Spannstjørnane, rett sør for Ruvlenutane». Mot vest ligger Spannsdalen».


Punkt 2. Vi ser at kartet har masse ruter, tegnet med blått. Rutene er kvadratiske, og måler 2 cm i hver retning. Det betyr at hver rute utgjør 1 kilometer hver vei i virkeligheten. Vi kaller dem «kilometerruter». Dette er nyttig å vite, fordi det forteller noe om avstandene mellom kjennetegnene på kartet, og dermed hvor langt du må forflytte deg i terrenget for å komme fra ett punkt til et annet.

Utsnitt av kart.
Punkt 2 handler om kartets rutenett.

Til venstre for og over to-tallet ser vi en del blå tall. Sammen med kilometerrutene utgjør disse tallene koordinatsystemet som kartet er tegnet inn i. Vi kaller dette for kartets rutenett. Vi bruker rutenettet til å angi posisjoner, akkurat sånn som vi har lært å bruke koordinatsystemer i matematikkens verden. Eksempel: Ruvlenutane befinner seg i kilometerruta med koordinatene 92 02. Tallet 92 utgjør «x-koordinatet», mens tallet 02 utgjør «y-koordinatet» til kilometerruta. Det er litt upresist å oppgi en posisjon ved å vise til en hel kilometerrute (altså en kvadratkilometer). Det er vanlig å dele hver kilometerrute opp i nye tideler, for å kunne oppgi en såkalt «sekssifret rutetilvisning». Dette gir en mer presis posisjonsbestemmelse. Jeg går ikke nærmere inn på hvordan dette gjøres i praksis her og nå.


Punkt 3. Ruta der tallet 3 står forteller oss noe interessant om terrenget. Vi ser at deler av terrenget er markert med grønt, og at andre områder er tegnet med hvitt/beige. Det grønne er vegetasjon, altså trær eller skog. De hvite områdene mangler skog. Sammen med opplysninger om høyden over havet (ca 900 meter), får vi vite at det vokser skog i de sørvestvendte liene i Spannsdalen, selv opp til ca 1000 meter. Det er ganske høyt til å være såpass langt mot vest i fjellet. Det tyder på at dalføret trolig er skjermet for den verste vinden og har et relativt behagelig klima. Det er nyttig å vite hvis vi trenger ved til bålet eller ly for vinden (eller vil jakte rype).

Et kartsnitt.
Punkt 3 handler om egenskaper ved terrenget.


Litt om høydekurver, ekvidistanse og terrengformer

Kartet bruker høydekurver (også kalt «høydekoter») til å fremstille bratthet, høyder og høydeforskjeller i terrenget. Nedenfor har jeg forsøkt å lage en tegning som viser hva høydekurver er og hvordan de kan leses.


En enkel skisse av en høyde på et kart.
En tegning som illustrerer høydekurver, terrengform og bratthet.

Tegningen til venstre viser hvordan en liten ås kan se ut på et kart. Vi ser flere høydekurver som ligger innenfor hverandre, hver av dem litt mindre enn den utenfor. Tegningen til høyre viser den samme åsen, slik tverrsnittet av den kunne ha sett ut i virkeligheten.


Ekvidistansen er begrepet som brukes for å si noe om hvor stor høydeforskjell det er mellom to høydekurver på kartet. En ekvidistanse på 20 meter betyr at det det er 20 meters høydeforskjell mellom to høydekurver. Hvert punkt på den samme høydekurven er like høyt over havet. På figuren til venstre har jeg notert høyden på den nederste høydekurven: 100 meter. Jeg befinner meg like høyt over havet hvis jeg vandrer rundt åsen og holder meg på denne kurven hele tida.


Høydekurvenes horisontale avstand til hverandre sier noe om hvor bratt det er. Der høydekurvene ligger tett, må det nødvendigvis være bratt. Der endrer jo høyden seg mye i løpet av kort horisontal distanse. Figuren til høyre illustrerer dette. Den østlige siden av åsen er mye brattere enn den vestlige, der en markert, slakere fjellrygg leder mot de to toppunktene.


Ved å telle høydekurver kan vi finne ut hvor stor høydeforskjellen er, og dermed omtrent hvor mye vi må gå opp eller ned i løpet av en gitt distanse. Vi ser av tegningen over at vi må gå opp omtrent 100 høydemeter for å komme oss fra starten av stigningen til topps på det høyeste punktet.


Legg merke til at høydekurvene på sørsiden av åsen bukter seg tydelig innover (nordover). Vi ser at knekkpunktene befinner seg over hverandre. Det forteller oss at det ligger et søkk eller en bekkedal i skråningen her.

Et utsnitt av en skisse.
Bukter på høydekurvene avslører en renneformasjon eller en bekk.

Tegningen til høyre viser omtrent hvor dette søkket treffer åskammen – i det laveste punktet mellom toppene. Ofte kan du anta at det finnes sånne bekkedaler eller søkk der høydekurvene er «krøllete» eller ujevne. Det kan være vrient å passere sånne formasjoner.


Et siste punkt om høydekurver: Vær klar over at det kan skjule seg ganske høye stup, skrenter og høyder på et kart – uten at de er tegnet inn med egne høydekurver. Slike «skjulte overraskelser» kan bidra til å forvirre deg i orienteringa, eller forsinke framdriften.


Oppsummering

For å bli god til å lese kart, må du trene mye! Kartet må alltid være med på tur. Studer det nøye både før turen og underveis på turen. Gjør det til en vane å ha kartet framme når du er på tur i godvær, og gjør mange korte stopp der du forsøker å finne på kartet de terrengdetaljene som du kan se rundt deg.


Før du legger ut på tur kan det være smart å prøve å visualisere det terrenget du skal inn i ved å lese kartet grundig. Da lager du deg en forventning om hvordan terrenget skal se ut. Fasiten får du når du er ute på tur, og forventningen møter virkeligheten. Hvis du blir overrasket av terrenget du møter, kan det bety at du må trene mer på kartlesing.



Tips!

På nettsiden Norgeskart.no kan du lage dine egne turkart! Zoom inn til ønsket område, plasser musepekeren og klikk der du ønsker at sentrum i kartet ditt skal være. Velg "Lag turkart" fra menyen som dukker opp. Du velger selv målestokk. Når du skal ut på tur kan du skrive ut den delen av kartet du trenger.


Vil du lære mer om kart og kompass? Bli med på ett av våre dagskurs i kart og kompass! Her finner du informasjon og kursdatoer.

360 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle